Eg likar veldig godt å skrive. Eg skriv dikt og noveller og essay eller kva no enn eg følar for. Når eg skriv, kjennes det ut som ei bør blir løfta av meg, eg flyr litt over meg sjølv og eg får ei god kjensle av å ha utretta noko, sjølv om eg ikkje har gjort nokon forskjell for nokon som helst. Men er det ein ting eg ikkje har mykje til over for, er det å få beskjed om å skrive så så mange ord på så så lang tid om noko eg ikkje har noko som helst forhold til i utgangspunktet. Skulen er veldig flink til å sette alle midlar til verks for å sakte, men sikkert drepe skrivegleda mi. Eg likar å skrive kåseri, men ikkje klokka ni på torsdagskvelden, etter eg har vakna frå ein alt for lang powernap, med ilande hovudpine på ein rotete og nedstøva hybel. Det er ikkje noko humor i meg, det er ikkje noko ironi eller understatements, til nøds hjarteskjerande sarkasme, men ikkje noko å skrive kåseri på. Men det må eg, det skal leverast i morgon. Eg må brenne oske, tygge stein, koke sand. Hadde eg ikkje laga meg middag i dag, hadde eg kanskje fått betre tid. Eg må skrelle konsentrasjonen inn til beinet. Fiske tankar med harpun, gnage inspirasjon av tørre kvistar.

Det er fysisk umogleg, men det er pedagogisk riktig.

- Oda (17)

”Velkomen heim! Det er taco til middag i dag.” Mamma steig ut av kjøkenet med ein gong ho høyrde meg i gongen.

”Eg vil ikkje ha, eg er ikkje svolten” svara eg og sat kursen mot rommet mitt. Taco midt i veka, då visste du at noko var i gjerde.

”Sikker? Det er jo favorittretten din.”

”Sjølvsagt er eg sikker på at eg er mett. Hallo, eg kjenner min eigen kropp såpass, det er ikkje akkurat eit spørsmål om massen til sola!” Eg var irritert. Eg blei alltid irritert på ho, ho masa jo alltid. Spesielt om mat. Hadde eg åte så mykje som ho ville at eg skulle, så hadde eg vore ein ballong for lengst. Ein ekkel, feit og tung ballong som alle hadde vika i frå.

Klikk her for å laste ned hele novellen.

I det siste har vi fått inn en del tekster som tar for seg temaet spiseforstyrrelser. I den forbindelse håper vi at dere er klare for en liten debatt når vi i morgen publiserer novellen "Unntaket" av Marta Valentinsen.

“I've often said, the only thing standing between me and greatness is me”

- Woody Allen

Som musiker og tekstforfatter har jeg ofte slitt med skrivesperre, eller skapersperre, og grunnen er gjerne en negativ og selvdestruktiv stemme i meg selv, min indre kritiker.  Denne stemmen hindrer en fra å huske idéer, sletter opptak fra musikkprogrammer, snakker høyt og distraherende mens man forsøker å konsentrere seg om å skrive, og selger instrumentene dine billig på Ebay.

En av måtene å komme forbi sin indre kritiker, og finne igjen selvtillit og fokus som skribent, er å gjennomføre en regelmessig skriveøvelse, som 5-minutteren her på skriv.no .

Jeg startet selv praktiseringen av slike øvelser under arbeidet med Casiokids sin siste plate "Aabenbaringen over Aaskammen" da vi i prosessen nådde et punkt der vi hadde et sett med sanger og vokalmelodier, men lite tekst. Det vil si, tekstidéene var gjerne der, men jeg sa meg aldri ferdig med dem. Jeg stoppet meg selv da jeg kom for nær sluttførelse. Min indre kritiker fikk fritt spillerom.

I denne perioden startet jeg skriveøvelser hver morgen for å komme meg ut av dette selvdestruktive sporet, noe jeg har fortsatt med siden og som har gitt meg en bedre idé om hvordan jeg uttrykker meg best, samtidig som jeg er mer effektiv i skaperprosessen uten at min indre kritiker hindrer meg i mitt arbeid. Jeg har nå lettere for å skrive og kan velge mellom flere idéer etter at kvantiteten er sørget for. Det finnes en tid for vurdering og redigering, og det finnes en tid for å skape og lytte til sin fantasi. Jeg hadde koblet redigeringen inn før fantasien hadde gjort seg ferdig og gikk dermed gått glipp av de beste idéene.

Jeg skriver gjerne ned mine tankestrømmer om morgenen. Før jeg spiser noe. Før jeg snakker med noen. Før jeg begynner å tenke for mye på dagens gjøremål. Før jeg har ristet av meg drømmene, før min egen kritiske røst har våknet.  Jeg skriver dårlig, jeg skriver usammenhengende, jeg hopper fra tema til tema, men målet er kun å fylle sidene og tiden. Noen ganger ser jeg min indre kritiker skrive for meg, jeg blir kjent med ham og vet når han reagerer negativt, når jeg bør lytte og når jeg bør ignorere. Jeg holder fienden tett til brystet, der jeg har ham under åsyn. Jeg har sluttet å lytte til min indre kritiker som sannheten, men snarere som et filter, slik det er ment til å være.

- Ketil -

(Ketil Kinden Endresen er medlem i gruppen Casiokids som i 2011 ga ut det spellemannsnominerte albumet "Aabenbaringen over aaskammen", samt skribent og DJ for Klubb Kannibal.)